Innhold

Denne anvisningen gir råd om utforming av tilslutningsdetaljer for varmeisolerte påhengsvegger av glass og metall («curtain walls»), også kalt glassfasader eller systemfasader. To typer påhengsvegger er omtalt: påhengsfasader med post-losholtkonstruksjon (heretter kalt påhengsfasader) og elementfasader. Anvisningen beskriver blant annet posisjon i veggliv, drenering i profilsystem og fugetetning. Anvisningen gir eksempler på tilslutninger til:

– terreng/utforming av sokkel

– øverste etasjeskiller og utforming av parapet

– etasjeskiller

I tillegg viser anvisningen tilslutningsdetaljer for utfyllende felter med post-losholtkonstruksjon montert inne i en bindingsverksvegg.

Anvisningen omhandler påhengsvegger med profiler i aluminium. Påhengsvegger med glass som bærende element, påhengsvegger med punktholdte glass, skrå påhengsvegger med helning eller andre spesialkonstruksjoner omtales ikke.

Andre anvisninger om påhengsvegger:

– Byggdetaljer 523.281 beskriver konstruksjonsprinsipper og komponenter som inngår i påhengsvegger.

– Byggdetaljer 523.282 gir råd om planlegging og prosjektering av påhengsvegger.

– Byggdetaljer 471.490 omhandler U-verdier.

Orkla City på Skøyen. Arkitekt: NSW Arkitektur. Foto: Norconsult

1 Konstruksjonsprinsipper

En påhengsvegg er en komplett yttervegg bestående av isolerruter, isolerte paneler og eventuelle åpningsvinduer og dører som er satt inn i et profilsystem. Profilsystemet er som oftest av aluminium eller stål. Påhengsveggen oppfyller funksjonskrav til en yttervegg, som varmeisolering, tetthet mot vind og nedbør, og dagslysinnfall.

Påhengsvegger monteres på utsiden av bygningens bæresystem, som en kontinuerlig «gardin» over flere etasjer. Påhengsveggens egenvekt og vindkrefter overføres til bygningens bærekonstruksjon.

Det fins to hovedtyper påhengsvegger (se fig.1):

– påhengsfasader med post-losholtkonstruksjon

– elementfasader

Tilslutningsdetaljer for påhengsfasader med post-losholtkonstruksjon er beskrevet i pkt. 3. Man kan også montere mindre, utfyllende felter med post-losholtkonstruksjon inn i andre ytterveggskonstruksjoner, se pkt. 4.

Tilslutningsdetaljer for elementfasader er beskrevet i pkt. 5.

Fig. 1

En påhengsvegg monteres på utsiden av bygningens bæresystem, som en kontinuerlig «gardin» over flere etasjer («curtain wall»).

I En påhengsfasade er bygd opp av vertikal- og horisontalprofiler som monteres på byggeplass.

II En elementfasade er satt sammen av prefabrikkerte elementer. Elementene er som regel etasjehøye, men kan også være større.

2 Drenering og tetting

21 Drenering i profilsystemet

Påhengsvegger har et totrinns tettesystem med drenering inne i profilsystemet. Klemlister med gummipakninger rundt isolerruter og isolerte paneler gjør påhengsveggen så tett som praktisk mulig for å begrense mengden regnvann som kommer inn. Vann som likevel finner veien inn i glassfalsene, må ledes ut igjen.

Ulike systemer kan ha forskjellig måte å drenere vannet ut fra profilsystemet. Drenering skjer enten ved:

– sideveis drenering i horisontalprofilene og videre ned og ut via vertikalprofilene

– drenering ut gjennom drenshull i de horisontale klemlistene og dekklokkene

Prosjekterende må avklare med fasadeleverandør hvilket av disse to prinsippene som er gjeldende for det valgte profilsystemet. Se også pkt. 31.

Profilsystemet må ivareta krav fra glassprodusent om at isolerruta skal være luftet langs alle de fire sidekantene.

22 Fugetetting

Fuger mellom påhengsveggen og tilstøtende konstruksjoner må kunne ta opp bevegelse som oppstår på grunn av for eksempel temperaturendringer og vindlast. I tillegg må fugene kunne ta opp bevegelse i bygningskroppen, for eksempel nedbøying av etasjeskiller.

Fasadeentreprenøren har som regel ansvar for tetting mot tilsluttende konstruksjoner.

For fugebredder større enn 15 mm er det ofte aktuelt å benytte elastiske membraner av EPDM som tillater større bevegelser. Membran på sidekanter må klebes sammen med membran over og under påhengsveggen, se fig. 22 og fig. 36. Membran mellom påhengsveggen og tilsluttende konstruksjon bør ha samme plassering i vegglivet langs alle sidekantene.

Tettematerialer som fugemasse, svellebånd e.l. må kun benyttes når det er små bevegelser, se pkt. 42.

Fig. 22

Fugetetning av elastisk membran av EPDM i hjørnet på en påhengsvegg. Membranen i underkant legges før membranen langs sidekantene.

3 Tilslutninger for påhengsfasader med post-losholtkonstruksjon

31 Drenering og plassering av tetning i underkant

Påhengsfasader har et totrinns tettesystem med drenering i profilsystemet som beskrevet i pkt. 21. Før detaljprosjekteringen starter, må man avklare med fasadeentreprenøren hvordan drensvannet ledes ut i bunnen av påhengsfasaden og utforming av tetting må tilpasses.

Drensvannet i profilsystemet ledes ofte ut i bunnen av vertikalprofilene, se fig. 31 a og fig. 31 b. Ytre tetning plasseres da på innside av drenskanal for å holde drensvannet utenfor konstruksjonen. Eksemplene i denne anvisningen er basert på dette dreneringsprinsippet.

Fig. 31 a

Prinsipp for drenering i påhengsfasader

Drensvannet ledes sideveis via horisontalprofilene og videre ned og ut gjennom en drensåpning i bunn av vertikalprofilene. Tetningen med membran plasseres i bakkant av glassfals slik at drensvannet holdes utenfor konstruksjonen. Vertikalsnitt.

Fig. 31 b

Prinsipp for drenering i påhengsfasader

Figur 31 c viser utforming av fuge for å sikre drenering mellom påhengsfasaden og underliggende bindingsverksvegg. En membran montert i underkant av fugen sikrer at drensvannet føres på utsiden av bindingsverksveggen. Fugen fylles med isolasjon. Isolasjon fjernes lokalt ved drensåpningen for å sikre at drensvann i profilsystemet kan renne ut.

Fig. 31 c

Fuge i overgang mot bindingsverksvegg, der drensvannet ledes ut i bunnen av vertikalprofilene.

En membran i underkant av fugen sikrer at drensvannet holdes utenfor bindingsverksveggen. Fugen fylles med isolasjon. Man må sørge for at drensvann i profilsystem kan renne ut. Isolasjon fjernes lokalt ved drensåpningen for å sikre at drensvann i profilsystemet kan renne ut. Vertikalsnitt

Det fins også dreneringsprinsipper for påhengsfasader der drensvannet ledes ut i forkant av horisontalprofilet. Da kan den utvendige tetningen flyttes lenger ut i veggen som vist i fig. 31 d.

Fig. 31 d

Prinsipp for drenering i påhengsfasader. Drensvannet ledes ut i forkant av nederste horisontalprofil. Tetningen kan plasseres på utsiden av påhengsfasaden, i flukt med utsiden av isolerrutene. Vertikalsnitt

32 Tilslutning til sokkel

321 Innfestingsbrakett

Påhengsfasader med stor høyde må som regel ha innfestingsbrakett for vertikalprofil i bunnen, se fig. 321. Løsningen må prosjekteres slik at innfestingsbraketten har nødvendig understøtting.

Mindre felter med post-losholtkonstruksjon, se pkt. 4, har mindre lastpåkjenning og kan ha enklere innfesting.

Fig. 321

Eksempel på innfestingsbrakett for å feste vertikalprofilet i bunnen

322 Tilslutning mot betonggulv

Figur 322 viser et eksempel på tilslutning av en påhengsfasade til sokkel.

Avstanden mellom overkant terreng og tettingen av membranen i underkant av det nederste horisontalprofilet må være minst 150 mm. Avstanden kan reduseres hvis man plasserer en renne eller rist langs hele fasaden. Se også Byggdetaljer 514.221 og 523.111.

Fasadefeltet under horisontalprofilen må være en kompakt konstruksjon. I den kompakte konstruksjonen må det brukes uorganiske materialer, og man må sikre at man ikke bygger inn fukt.

For å ivareta både utvendig fuktsikring og lufttetting bør man tette med to membraner som klemmes sammen:

– Én membran sveises/klebes mot betongen og føres til underkant av horisontal fasadeprofil

– Én membran legges løst og klemmes inn i underkant av horisontalprofilet og leder vannet ut

Innvendig luft- og damptetning mellom påhengsfasaden og betongdekket må sikres, for eksempel med en membran på innvendig side som vist i fig. 322.

Plasseringen av innfestingsbraketter og utvendig fuktsikring må koordineres mellom fasadeentreprenøren og andre utførende.

Fig. 322

Eksempel på utforming av sokkel for en påhengsfasade. Vertikalprofiler er festet til betongdekket med en innfestingsbrakett. Innfestingsbraketten står på betongdekket for å få solid understøtting. Vertikalsnitt

323 Tilslutning mot betongoppkant

Påhengsfasaden kan også avsluttes mot en støpt betongsokkel som vist i fig. 323. Fordelene med en slik løsning er at man kan etablere utvendig fuktsikring mot overvann og fukt fra grunnen før man monterer påhengsfasaden. Utforming av fugen mellom horisontalprofil og tilstøtende konstruksjon og drenering er nærmere beskrevet i fig. 31 c.

Fig. 323

Tilslutning av påhengsfasade mot støpt betongsokkel. Utvendig tetning (fuktsikring mot grunnen) kan da etableres før man starter montering av påhengsfasaden. Vertikalsnitt

33 Tilslutning til etasjeskiller

Vertikalprofilene festes til etasjeskilleren med innfestingsbraketter, se fig. 33 a. Påhengsfasaden må plasseres slik at vertikalprofilene ligger på utsiden av etasjeskiller for å unngå at påhengsfasadens integrerte dreneringssystem blir brutt.

Fig. 33 a

Innfestingsbrakett for vertikalprofil mot dekkeforkant

I Innfestingsbrakett med glidelager i høyderetning som opptar horisontale laster

II Innfestingsbrakett som opptar både horisontale laster og egenvekt til påhengsfasaden

Avstanden mellom vertikalprofil og dekkeforkanten må være stor nok til å sikre plass til innfestingsbraketter og nødvendige toleranser, se fig. 33 b.

Dimensjonene til bæreprofilene og nødvendig avstand til dekkeforkant bør være avklart når man fastlegger plasseringen av dekkeforkanter i bygningen. Det forutsetter samarbeid mellom fasadeentreprenør/systemleverandør og prosjekterende tidlig i prosessen.

Påhengsfasaden må ivareta alle funksjonskrav til en yttervegg. Spalten mellom påhengsfasaden og etasjeskiller må tettes for å ivareta krav til brannsikring og lydisolering mellom etasjene. Se fig. 33 b og Byggdetaljer 523.282.

Fig. 33 b

Eksempel på tilslutning av påhengsfasade til etasjeskiller. Vertikalprofilene er festet til etasjeskiller med innfestingsbraketter. Spalten mellom påhengsveggen og etasjeskilleren fylles med mineralull (steinull). Man må i tillegg tette i over- og underkant av etasjeskiller. Tettingen kan bestå av et stålprofil med gummipakning og fugemasse i overgangen mot tilstøtende konstruksjon. Vertikalsnitt

34 Tilslutning ved øverste etasjeskiller

341 Avslutning i underkant av etasjeskiller

For å redusere kuldebroer er det gunstig å avslutte påhengsfasader i underkant av etasjeskilleren. Vertikalprofilene festes med en innfestingsbrakett til etasjeskiller, se fig. 341. Innfestingsbraketten tar opp bevegelser som oppstår på grunn av temperaturendringer eller vindlaster. I tillegg må braketten ta opp bevegelse i bygningen, for eksempel nedbøying i etasjeskiller.

Nødvendig plassbehov mellom øverste horisontalprofil og etasjeskiller må avklares med fasadeentreprenøren. Ved påhengsfasader hvor egenvekten overføres i bunn av fasaden eller i underliggende etasjeskiller kan det være vesentlig bevegelse i toppen av fasaden på grunn av temperaturutvidelse eller på grunn av deformasjoner fra vindlaster.

Fig. 341

Eksempel på avslutning av påhengsfasade mot øverste etasjeskiller. Vertikalprofilene monteres med en innfestingsbrakett til underkant av etasjeskilleren. En membran mellom øverste horisontalprofil og tilsluttende bindingsverk sikrer innvendig luft- og damptetning. I tillegg må det være en robust dampsperre, for eksempel bitumenmembran, mellom horisontalprofil og dekkeforkant. Vertikalsnitt

342 Avslutning ved parapetbeslag

Figur 342 viser et eksempel der påhengsfasaden er ført forbi øverste etasjeskiller og avsluttes ved parapetbeslag. En slik løsning gir en kontinuerlig fasade opp til overkant parapet, men øker faren for kondens i parapeten. De gjennomgående vertikalprofilene danner en kuldebro som kan medføre kondens i konstruksjonen. Derfor er det særlig viktig med luft- og damptett overgang mellom påhengsfasaden og etasjeskiller.

Bruk av en slik løsning må vurderes i hvert enkelt prosjekt. I bygninger med høy fuktighet, for eksempel svømmehaller, må man heller avslutte påhengsfasaden på undersiden av øverste etasjeskiller som vist i pkt. 341.

Hvis man velger løsningen vist i fig. 342, bør man påse at:

– overgangen mellom etasjeskiller og parapet, og mellom påhengsfasaden og etasjeskiller, har god innvendig luft- og damptetning for å hindre at oppvarmet inneluft trenger inn i parapeten

– vertikalprofilene varmeisoleres helt opp til der påhengsfasaden avsluttes

– hulrom mellom påhengsfasaden og etasjeskiller varmeisoleres. Isolasjonen må være ubrennbar og av uorganisk materiale.

– toppen av påhengsfasaden varmeisoleres

For å forenkle arbeidsprosessen på byggeplassen kan det være hensiktsmessig å bygge opp en separat oppkant bak påhengsfasaden som vist i fig. 342, slik at byggetidstekning kan monteres uavhengig av tidspunkt for montering av påhengsfasaden.

Fig. 342

Eksempel på påhengsfasade som er ført forbi etasjeskilleren og avsluttes noe under parapetbeslag. Innvendig luft- og damptetning ivaretas av et metallprofil med pakning og fugemasse mot etasjeskiller. Løsningen må vurderes i hvert enkelt prosjekt med tanke på fare for kondens. For bygninger med høy fuktighet må man avslutte påhengsfasaden i underkant av etasjeskiller som vist i fig. 341. Vertikalsnitt

35 Tilslutning ved utkraget etasjeskiller

Figur 35 a og fig. 35 b (utsnitt) viser tilslutning av påhengsfasaden ved utkraget etasjeskiller. Påhengsfasaden kan avsluttes ved overkanten av etasjeskiller for å redusere varmetap.

Innfestingsbraketten som monteres til etasjeskilleren, må kunne ta opp bevegelser fra bygningen, for eksempel nedbøying i etasjeskiller. Etasjeskiller må være stiv nok til å ta opp lastene fra påhengsfasaden.

Påhengsfasaden kan også føres ned forbi etasjeskiller og avsluttes i underkant av himling. For å minimere varmetap gjennom vertikalprofilene er det da viktig å varmeisolere vertikalprofiler i bakkant og i underkant av det nederste horisontalprofilet som vist i fig. 55. I tillegg må vertikalprofiler tettes i underkant.

Fig. 35 a

Eksempel på påhengsfasade som er avsluttet ved overkanten av utkraget etasjeskiller. Den nedre delen av fasaden er utført som en bindingsverksvegg med luftet kledning. Vertikalsnitt

Fig. 35 b

Utsnitt. Mesteparten av regnvannet som treffer fasaden, ledes ned langs fasaden og renner ut på et beslag i underkanten av horisontalprofil. Drensvann fra profilsystemet ledes ut ved membranen i underkant av horisontalprofil via en drensåpning på undersiden av vertikalprofilet. Utforming av fugen og drenering er nærmere beskrevet i fig. 31 c. Det er viktig å sørge for innvendig luft- og damptetning mellom påhengsfasaden og etasjeskilleren.

36 Horisontal tilslutning til annen vegg

Det anbefales å plassere påhengsveggen slik at utvendig side av isolerruta flukter med vindsperra i ytterveggen. En slik plassering er gunstig for fuktsikkerheten.

Fugen mellom påhengsfasaden og tilstøtende yttervegg må utformes slik at den kan ta opp bevegelser i fasaden. Nødvendig avstand mellom vertikalprofilet og tilstøtende vegg bør avklares med fasadeentreprenør.

En membran mellom vertikalprofil og tilstøtende bindingsverk sikrer innvendig luft- og damptetning. Membran må legges med slakk slik at den kan ta opp bevegelser. Utvendig regntetning av fugen sikres med et beslag som klemmes inn i profilet og dekker fugen mellom påhengsfasaden og tilstøtende vegg. Se fig. 36.

Fig. 36

Eksempel på tilslutning mellom påhengsfasade og en bindingsverksvegg med luftet kledning. Vertikalprofiler kan ha store bevegelser inn og ut av fasadeplanet, særlig i høye fasader. Det må være tilstrekkelig avstand mellom vertikalprofilene og tilstøtende vegg slik at bevegelsene kan tas opp. Membran mellom profil og tilsluttende vegg må legges med slakk. Horisontalsnitt

4 Tilslutninger for utfyllende felter med post-losholtkonstruksjon

41 Generelt

Påhengsfasader er i utgangspunktet utviklet for påhengsvegger over flere etasjer som beskrevet i pkt. 1. Man kan også montere inn mindre, utfyllende felter med post-losholtkonstruksjon i andre ytterveggskonstruksjoner, se fig. 41. Feltene som beskrives i dette punktet, går over maks én etasje.

Drenering og plassering av tetning er beskrevet i pkt. 31.

Fig. 41

Felter med post-losholtkonstruksjon montert inn i en annen ytterveggskonstruksjon på liknende måte som et vindu.

42 Innfesting og materialer til fugetetting

Utfyllende felter med post-losholtkonstruksjon er som regel mindre og har derfor mindre lastpåkjenninger og mindre bevegelser enn påhengsfasader over flere etasjer. Man kan derfor benytte forenklede innfestinger. Feltene med post-losholtkonstruksjon kan som regel festes til ytterveggen gjennom profilene i sidene og topp og bunn.

Nødvendig fugebredde bør avklares med fasadeentreprenør. Til tetting av fuger mindre enn 15 mm kan man bruke de samme tettematerialene som ved vindusinnsetting, for eksempel elastisk fugemasse. Se Byggdetaljer 523.701.

43 Felter montert inne i en bindingsverkvegg

431 Vertikal tilslutning

Figur 431 viser et eksempel på vertikal tilslutning av et felt med post-losholtkonstruksjon som er montert inne i en bindingsverksvegg på liknende måte som et vindu.

Fugen mellom feltet med post-losholtkonstruksjon og bindingsverksveggen må dekkes av en regnskjerm i form av et beslag. Utforming av fugen og drenering er nærmere beskrevet i fig. 31 c. En membran på undersiden av feltet sikrer at drensvannet ledes ut til utvendig side av vindsperra i bindingsverksveggen. Membranen må føres minst 50 mm opp langs sidekantene i smyget.

Bindingsverksveggen må ha uttørkingsevne, se Byggdetaljer 523.255.

Fig. 431

Eksempel på felt med post-losholtkonstruksjon montert inn i en bindingsverksvegg med luftet kledning. Feltene med utfyllende post-losholtkonstruksjon er plassert slik at utvendig side av isolerruta ligger i flukt med vindsperra i bindingsverksveggen. Vertikalsnitt

432 Horisontal tilslutning

Figur 432 viser et eksempel på horisontal tilslutning av et felt med post-losholtkonstruksjon.

Utvendig fugetetning beskyttes med et beslag (regnskjerm) som klemmes inn i vertikalprofilet. Innvendig fugetetning sikrer innvendig luft- og damptetning.

Fig. 432

Eksempel på horisontal tilslutning til tilstøtende bindingsverksvegg for felt med post-losholtkonstruksjon. Løsningen gjelder for felter med mindre lastpåkjenning og mindre bevegelser enn i en påhengsfasade over flere etasjer. Horisontalsnitt

44 Tilslutning til sokkel

Utfyllende felter med post-losholtkonstruksjon uten store lastpåkjenninger kan vanligvis festes gjennom profilene i sidene og topp og bunn.

Horisontalprofil kan festes i en murt/støpt sokkel som vist i fig. 44.

For å ivareta både utvendig fuktsikring og lufttetning må man tette med to membraner som klemmes sammen, se fig. 44:

– Én membran, sveises/klebes mot betongen.

– Én membran monteres løst og klemmes inn i underkant av horisontalprofilet og leder drensvannet ut. Membranen føres minst 50 mm oppetter sidene i smyget.

Utvendig fuge må dekkes av et beslag (regnskjerm). Utforming av fugen og drenering er nærmere beskrevet i fig. 31 c.

Fig. 44

Eksempel på tilslutning mot betongsokkel for et mindre, utfyllende felt med post-losholtkonstruksjon. Utfyllende felter med post-losholtkonstruksjon kan for eksempel festes mot en tresvill på sokkel av betong eller lettklinker. Vertikalsnitt

5 Tilslutninger for elementfasader

51 Drenering

Elementfasader skal ha et totrinns tettesystem med drenering inne i profilsystemet. Profilsystem dreneres ut i hvert element, og drensvann føres vanligvis ut i front av horisontalprofilet. Skjøter mellom elementene har tetting med flere pakninger i ulike posisjoner i veggliv.

52 Tilslutning til sokkel

Elementfasader avsluttes vanligvis over terreng. Elementene henges opp i overliggende etasjeskiller som tar opp egenlast til fasaden. Det nederste elementet i fasaden kan for eksempel festes mot en halvprofil med opplegg på en betongsokkel. Se fig. 52.

Mesteparten av regnvannet som treffer fasaden, renner ned langs yttersiden av fasaden, og vannet ledes ut på et beslag som er klemt inn i det nederste halvprofilet. Drensvannet inne i profilsystemet ledes ut i skjøtene mellom elementene. Det er viktig å sikre innvendig luft- og damptetning mellom elementfasaden og tilstøtende konstruksjon.

Fig. 52

Eksempel på tilslutning til sokkel for en elementfasade. Elementfasader avsluttes over terreng. Elementet er hengt opp i overliggende etasjeskiller som tar opp egenlast. Det nederste elementet er festet mot et halvprofil med opplegg på betongsokkel. Vertikalsnitt

53 Tilslutning til etasjeskiller

Elementene monteres vanligvis til forhåndsmonterte braketter i etasjeskiller, se fig. 53 a. Brakettene festes som regel til øvre del av elementet.

Fig. 53 a

Elementene monteres til forhåndsmonterte braketter som er festet i overkant av etasjeskiller. Foto: Staticus Norge AS

Nødvendig avstand til dekkeforkant bør være avklart når man fastlegger plassering av dekkeforkantene. Det forutsetter samarbeid mellom prosjekterende og fasadeentreprenør tidlig i prosessen.

Både horisontale og vertikale elementskjøter må kunne ta opp bevegelser. Egenlast må ikke overføres ikke til naboelement.

Drensvannet inne i profilsystemet ledes ut i skjøtene mellom elementene.

Spalten mellom elementfasaden og etasjeskiller må tettes for å ivareta krav til brannsikring og lydisolasjon mellom etasjene. Se fig. 53 b og Byggdetaljer 523.282.

Fig. 53 b

Eksempel på tilslutning av element til etasjeskiller i elementfasade. Elementene monteres til etasjeskiller på formonterte braketter. Vertikalsnitt

54 Tilslutning ved øverste etasjeskiller

For å minimere kuldebroer ved høy parapet er det gunstig at elementfasaden deles opp slik at det øverste elementene ikke går kontinuerlig fra oppvarmet rom til parapet. Elementene festes med innfestingsbraketter til under- og overkant av etasjeskiller. Se fig. 54.

For elementfasader med lav parapet er det ofte mest hensiktsmessig at det øverste elementet går forbi dekkeforkant og avsluttes ved parapetbeslag.

Spalten mellom elementfasaden og etasjeskilleren må tettes med uorganisk og ubrennbar isolasjon. Det er også viktig å sikre innvendig luft- og damptetning mellom elementfasaden og etasjeskilleren.

Fig. 54

Eksempel på utforming av en høy parapet i bygning med elementfasade. Elementskjøten er plassert nær underkant av den øverste etasjeskilleren for å unngå at elementene går kontinuerlig fra oppvarmet rom opp til parapetbeslag. Det øverste elementet festes til etasjeskilleren med innfestingsbraketter. Innvendig luft- og damptetning ivaretas av et metallprofil med pakning og fugemasse mot etasjeskiller. Parapeten må bygges opp av uorganiske materialer. Vertikalsnitt

55 Tilslutning ved utkraget etasjeskiller

Figur 55 viser eksempel på tilslutning av en elementfasade ved utkraget etasjeskiller. Det nederste elementet monteres til formonterte innfestingsbraketter på dekkeforkant.

For å redusere kuldebroer gjennom profilene må elementfasaden isoleres på baksiden og på undersiden av nederste profil. Det er viktig å sikre innvendig luft- og damptetning mellom elementfasaden og etasjeskilleren.

Fig. 55

Eksempel på avslutning elementfasade ved etasjeskiller. Nederste element henges på formonterte braketter på etasjeskiller. Vertikalsnitt

6 Referanser

61 Utarbeidelse

Denne anvisningen er utarbeidet av Kristin Elvebakk, Ragnhild Lokna Nygård, SINTEF og Axel Bjørnulf, Norconsult. Fagredaktør har vært Luise Schlunk. Faglig redigering ble avsluttet i mai 2023.

62 Byggforskserien

Byggdetaljer:

471.490 Påhengsvegger av glass og metall. U-verdier

514.221 Fuktsikring av konstruksjoner mot grunnen

523.111 Yttervegger mot terreng. Varmeisolering og tetting

523.255 Yttervegger av bindingsverk. Varmeisolering og tetting

523.281 Påhengsvegger av glass og metall. Konstruksjoner og komponenter

523.282 Påhengsvegger av glass og metall. Planlegging og prosjektering

523.701 Innsetting av vindu i vegger av bindingsverk

© SINTEF

Materialet i dette dokumentet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med SINTEF er enhver eksemplarfremstilling, tilgjengeliggjøring eller spredning utover privat bruk bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.